”Kanskje for alltid” er en novelle skrevet av Ingrid H.Rishøy. Den er hentet fra novellesamlingen ”La stå” som ble utgitt i 2007. Novellen tematiserer vennskap, savn og kjærlighet. Den oppfyller kravene til novellesjangeren, blant annet fordi den har få personer og en åpen slutt.
”Kanskje for alltid” handler om vennskapet mellom Maria og Jon. Maria bor hjemme sammen med moren sin. Jon er naboen deres, han bor på den andre siden av hekken, rett over huset til hun og moren. Maria og Jon tilbringer mye tid sammen. Da Maria fyller tolv år, får hun en beskjed fra skolen. De mener at hun burde tilbringe mindre tid med Jon, og mere tid med de andre barna. Hun blir fryktelig sint på moren når hun forteller henne dette, og løper bortover til Jon. Da hun er ble 18 år, begynner hun å studere i byen. Hun skal bli lærer. Fire år senere, kommer hun hjem igjen. Hun er nesten ferdig med studiene, det eneste som gjenstår er eksamen. Jon har oppført seg merkelig i mens Maria bodde i byen, han var veldig glad for å få henne tilbake. Hun fullfører eksamen, og Maria og Jon overnatter på berget slik de gjorde da de var mindre.
”Kanskje for alltid” er ei tredjepersonsfortelling. Fortelleren står utenfor handlinga, og får ta del i livene til hovedpersonene. Fortelleren observerer mest, men Maria, Jon og moren kommer med replikker innimellom. Dette gjør at vi blir bedre kjent med hovedpersonene, og får et tydeligere bilde av dem.
Novella har en presenterende begynnelse. Den starter da Maria og Jon er seks år gamle. De sitter ved bekken og fanger rumpetroll. Vi får et godt innblikk i hvordan relasjon de har. Maria må ofte hjelpe Jon, og forklare han hvordan han skal gjøre ting riktig.
”Så gjør du sånn, ”sa hun. ”Da slapp han hennes glass og det falt mot en stein og sprakk. Rumpetrollene skled ut og de brune halene sprellet, hun skyndte seg å bruke pekefingrene for å dytte dem uti, men de festet seg i jord og gress, og han ristet, han løftet hendene og hikstet, mens hun dyttet rumpetrollene mot bekken.”
Skildringen av episoden ved bekken viser tydelig at det er Maria som tar ansvar for Jon. Kanskje har han en sykdom, men det får vi ingen konkrete opplysninger om utover i novella.
Vennskapet mellom dem er spesielt. Jon er som en engel for Maria, som en skytsengel, som alltid er der for henne. Han har bare henne. Maria er en bestemt person, og hun lar ingen stoppe henne i å være med Jon. Da hun flytter til byen som attenåring, får hun brev fra moren der det står at Jon oppfører seg merkelig, han står på tunet og ser mot huset deres hele dagen. ”Hadde det ikke vært for at jeg kjente han, hadde jeg blitt skremt.” Skriver moren. Maria vil ikke lenger sove alene. Ved å tenke på Jon, savner hun vel den nærheten han ga henne. Så hun begynner på p-piller og sover hos mange forskjellige menn om nettene. Hun er vist blitt litt forandret nå som Jon ikke er der med henne.
Novellen er skrevet i kronologisk rekkefølge. Vi får først høre om hva som skjedde da de var seks, så da de ble ti, deretter fjorten, Maria reiser når hun er fylt atten og de treffes igjen da de er 22 år gamle. For hver episode i livet deres vi får innblikk i, stiger alderen med fire år. Dette gjør novellen strukturert og overskikkelig.
På slutten av novella ligger Jon og Maria på berget der de brukte å overnatte da de var mindre. ”Senere ligger han på siden, klapper og klapper hodet hennes. Så sier han at han tenker på henne.” Jon får lite respons etter å ha fortalt henne det. ”Det er sånn som før,” sier hun. Han sier ingenting, slutter å klappe henne på hodet.
”Og etterpå når det mørke på berghylla er borte og dagen begynner å komme, sitter hun stille og ser på en måke. Den stuper og stiger i buer over vannet. Hun følger den med øynene. Stuper, stiger, stuper.” Jeg tror dette er et symbol på følelsene hennes, og livet generelt. Følelsene hun har for Jon går litt opp og ned. Livet bringer med seg både oppturer og nedturer, dette inkluderer også hennes liv. Kanskje opplever Jon en slik nedtur, kanskje er nedturen så stor at han har gitt opp livet, eller bare rømt fra det for en stund. Dette viser fortelleren i den siste setningen av novella. ”Så løsner sola fra havet, lyset faller der han lå.” Hvor har han tatt veien?
